Desemberdikt 17

 
Æ ror aleina

fuglan flyr høyt
over vannet og høyt
over trebåten min
på fjorden sitt nybona dansegolv
ligg den naken og fin
her ror æ aleina, me ryggen te
de stedan dit æ ska dra
æ ser kun ei stripe i vannet
der kor æ va

ja æ ror på djupet
langt ifra land
og æ ror aleina
og æ minnes ennu
den dagen æ fainn
at æ ror aleina
nu finn æ mæ her
blant holma og skjær
med tona og vindskeive ord
før så æ på båtan fra brygga
nu e det æ som ror

her i trebåten min
har æ heile livet mitt med
så æ kan ikkje bare lægg åran inn
å la mæ drive i land et sted
for mangle æ meining og retning nån gang
så e æ aleina om bord
og æ veit æ må videre
så æ ror

så om båten tar inn vann
så får æ lense mer

æ ror aleina

for e det vann og åpent hav

kor enn æ ser
så ror æ aleina
og e mine hender sår etter tunge tak
og veit ækje til slutt kor henn æ e
æ gjer dæ mitt ord, æ skal ro det
ro det i land et sted


Tonje Unstad