Styrtet engel

Eg las Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv, og kjeda meg.
Eg som elska Ut og stjele hester, klarte ikkje å kjenne meg heime i den nye boka. Ho flagra for mykje i tid og stad, eg fann ingen å identifisere meg med, og dei eg fann interesserte meg ikkje. Eg lengta etter noko eg ikkje fann, rett og slett.

Så kom Et annet liv. PO Enquist si skildring av sitt liv. Men så mykje meir enn ein sjølvbiografi.
Vakker prosa, rett nok litt snirklete setningar som kan ha si forklaring i oversettinga, men som gjer at eg stoppar opp, smakar på orda som syg meg fast like mykje som livet syg meg fast, hudlaust, til å flire av og lese høgt frå og kjenne seg trist av.

Og ikkje minst; spenninga i å få følgje ein forfattar som skriv om å skrive, og som har opplevd så mykje, som har så mykje å skrive om.

Det triste er alltid å skulle begynne på ei ny bok etter ei sånn leseoppleving. Eg vegrar meg. Trøysta er alle bøkene han har skrive. Og som eg no skal gå på biblioteket og leite etter.
Styrtet engel. Eg trur eg startar der.


Foto: Mattias Ahlm/SR

Sanninga

Han begynte å forestille seg hvordan herr Clausen tenkte.

Skriv P.O. Enquist i Et annet liv.

Ja, tenker eg. Ja, det er sånn det er.

Sveve

Foto: withfoto.no


Tidleg morgon. Berre eg og ho og tid for å stå opp. Dyna er varm, huda hennes mjuk.

- Ingen i våres familie har vært i Kina, mamma.

- Kosn kom du tell å tenke på det?

- Det bare sveva rundt i hodet mitt.

Ein fin mann

Ein gong i verda, i ein tidleg ungdom, var han min mann.
Ein sånn fin mann.





I 9 1/2 Weeks.




I Barfly.




No er han her igjen. Mickey Rourke.
Eg gler meg til The Wrestler,
sjølv om min mann
ikkje lenger er ein så veldig fin mann,
men spele kan han.

Frå bokhylla

I DIKTA MINE ER EG FRI

I dikta mine er eg fri; dei er mitt hav.
Mitt vide hav, nake for horisontar...
I dikta mine går eg på havet,
går eg på bølgjer fødde av andre
bølgjer atter av andre fødde... Eg går
i dikta mine, eg pustar, eg lever, eg veks
i dikta mine, og der finn føtene
mine veg og vegen min retning og hendene
mine noko å halde fast og håpet
mitt noko å håpe på og livet mitt si meining,.
Eg er fri i dikta og dikta er frie
som eg. Vi elskar kvarandre. Vi har kvarandre.
Utanfor dikta er eg lita og fell på kne
for det hendene mine har skapt, den
mjuke leira forma mellom fingrane mine...
I dikta reiser eg meg, og er meg.


VII

Mangt har eg fått i denne verda:
Berre einsemda er heilt mi eiga.


XXIX

I kvart sandkorn har eit fjell rasa saman.



LVII

Eg seier ikkje namnet ditt; men du er i meg slik musikken
er i strupen på nattergalen sjøl når han ikkje syng.



Dulce Maria Loynaz (1902-1997)
Svart vin
Utval og gjendiktning av Tove Bakke

Dei skumle kveldane

Dei kan vere det, kveldane.
Og augene kan bli så tunge.
Og lysta så stor. På noko fint.
På noko å glede seg til.
Og nettet er så nært
og bøkene så mange.
Berre eit klikk unna.
Som denne.
Bestilt.

Dronningen ligger i midten

USTANDT DIKT

det er visst no' gær'nt med diktet mitt
nei men jøss
hele rompa har revna på det jo
pokker også at det ikke kan si ifra i tide
og mora mi som er gått til by'n
får vel forsøke å fikse det sjæl da
det sku' være ei nål her no' sted
au
helvete også
faen sku' lappe på gamle dikt
jeg slenger det i ommen jeg
så kjøper jeg meg et nytt til freda'n
når jeg får lønning
sånn ja



DIKTET

Diktet dunker
i blodet
som et løfte.
Det speider ut
gjennom sprinkler.
Det skjelver
når det kommer



BARE SLIT

Han forteller oss
at han og kona gjør det
sju kvelder i uka,
men at det alltid er
bare slit.



JEG VIL DRIKKE AV DEG

Jeg vil drikke av deg
sier du
Jeg har jo ingen bryster
sier jeg
Så leker vi båt
Kongens mast er nitten meter
og dronningen ligger i midten



HØST PÅ ALDERSHEIMEN

Rognebærpikene kommer!
Et rødt vær i blodet!

Fram med de gamle øyne!
Cymbaler i luften!
Bandasjer på havet!


Halvor Roll (1929-2008),
Samlede dikt 1999

Leselyst

Desse ventar eg på, til inspirasjon i det nye året!

Fru Pigalopp på nyåret

Ho er sju, ho syng og ho er jenta mi. Stolt, eg?!

Meir frå Amerika

Eg les framleis i Amerikanske tilstander:

All books are like this; they stand shoulder to shoulder in the library stacks; perhaps they are "popular" at first, perhaps not, but eventually they stand anonymous, unread, forgotten; and that is how it should be, for that is how it is with lives.

William T. Vollmann, The Rifles

Søppelsamlar

(...) Skjønnlitterære forfattere er søppelsamlere. De er metalldetektorer, de tar med seg alt som skinner og virker interessant. Selvfølgelig bruker man andre skribenters historier. Og hvis moren din sier noe, eller din gamle venn fra videregående sier noe som kan være interessant, kan man ta deler av det og bearbeide det. Det er alt sammen et lappeteppearbeid, et stort pledd som man hekler i hop.



Slik svarar forfattaren Lorrie Moore i boka Amerikanske tilstander på spørsmålet fra John Erik Riley om ho nokon gong bruker andre sine historier, eller ting frå aviser, små notiser i skrivinga si?

Måtte 2009 bli eit godt år for alle skrivande søppelsamlarar!

Bildet fann eg her.