Den yngste
Lille søster har diktet fram et landskap av drøm og fantasi.
Et drømmende landskap. Et fantastisk landskap. Eventyrlig og samtidig så virkelig. Presist poetisk står bildene i boka opp fra sidene som speil, og inviterer leseren med inn på rytmiske stier av slektskap der Den yngste vandrer i søskens fotspor. Søsken som har gått foran, og vist vei. Men sporene er ikke alltid like tydelige.
Speilet de holder opp dugger, de forsvinner, de svømmer, de flyr, de blir borte, de kommer tilbake. Men de viser alltid vei. Med stor omsorg. Og klokskap. Trekker og drar i hverandre, uslitelig. Men i dette krattet av tilhørighet og slektskap - trer også spørsmålet frem: Når er jeg meg?
Å lese Den yngste er som å se inn i en skog. Det siver en dis mellom trærne. I disen flyter ordene, nakent trer scener fram, et ansikt - et annet - et spor. Og døden. En fare lurer, på usikker is. Skjør. Stille. Vakker. Som boka.
Det er vannets bevegelighet. Det handler om å vokse til og vokse fra. Å være. Den yngste.
Min bror går ut
i den hvite dagen
med åpne øyne.
Min bror går ut
i den frosne skogen.
Min bror går ut
på den frosne elva
med åpne øyne
og lukket sinn.
