Litt tid til overs?

Jeg sto foran filmhyllene og lot blikket skli over titlene. Leita ikke etter noe spesielt. Eller gjorde nettopp det. Husker at jeg tok filmen opp, likte rollelista, men det var noe med det coveret som fikk meg til å sette filmen tilbake og gå tomhendt ut. Helga etter var Grey Gardens anbefalt i Magasinet i Dagbladet. I går fikk jeg sett den.

Sår. Vakker. Skjønn. Stygg. To kvinner. Eksentrisitet. Storhet og fall. Uløselige bånd. Og de store, store drømmene. Jeg elsker Jessica Lange. Og her er Drew Barrymore bedre enn jeg noen gang har sett henne. PS. En sann historie. Hvorfor filmen ble tv-film og ikke kinofilm, forstår jeg ikke. Eller har jeg virkelig sovet så tungt i timen?





For øvrig har jeg også endelig fått sett Det hvite båndet. Grøssegodt.

Revolutionary Road

I går fekk eg endeleg sett Revolutionary Road. Mannen hadde han med heim. Eg blei så glad. Det er ein av filmane eg hadde på må sjå-lista mi, men eg hadde nesten gløymd han av. Det er så mange filmar, og tida går så fort. Men i går kveld fekk eg altså sjå han. Eg seier berre: Åh!

Regi, manus, skodespelarar, historia! Basert på Richard Yates’ roman med Kate Winslet og Leonardo DiCaprio i hovudrollene. Kvernande, intenst spel og umuleg å føreseie kva som skal skje mellom ho og han som prøver å leve eit liv i lag med ulike draumar. Etterpå måtte eg google Sam Mendes og blei litt flau over at eg ikkje hugsa at han er regissøren bak American Beauty.

Gode filmar gir meg lyst til å skrive.

Eg skriv ikkje for tida. Eg går og samlar på ord i mi eiga gate.

Ein fin mann

Ein gong i verda, i ein tidleg ungdom, var han min mann.
Ein sånn fin mann.





I 9 1/2 Weeks.




I Barfly.




No er han her igjen. Mickey Rourke.
Eg gler meg til The Wrestler,
sjølv om min mann
ikkje lenger er ein så veldig fin mann,
men spele kan han.