Ingenting å angre på
(...) Jeg elsker Heidi. Gelenderet i trappen er løst. Men så kan jeg plutselig av forskjellige grunner bli rasende på henne. Og vi klarer ikke snakke sammen når vi er sinte. Vi bare er sinte. Klarer ikke løse konflikter, den minste konflikt. Jeg tenker: Orker deg ikke. Jeg klarer ikke. Klarer ikke se hodet på deg, ikke høre deg, jeg får forakt, det er så vondt, forakte kvinnen jeg skal elske, kvinnen jeg har tre barn med. Så går det over. Igjen. Jeg vet ofte ikke etterpå hvordan det gikk over. Så sitter vi utmattet foran tv-en. For slitne til noen ting. Snakke om det, nei. Legge bak oss. Snur hodet og blikket streifer den andre. Hvis vi kan smile eller begynne å le da. Hvis vi bare kan sige mot hverandre og falle sammen, av og til kan vi det. Skjeve, lute i kroppene. Skuldrene mot hverandre, eller hennes hake på min skulder. Men aller helst le. Kanskje begynne med å kommentere noe på tv-en, ta det derfra. Eller det kan løse seg opp i sex. Men det er lenge siden. Nå er sex motivert, begrunnet, en erklæring om at alt er bra. Konvensjonelt. Gjerne planlagt, avtalt. For å unngå misforståelser og skuffelser. Hvis jeg ser på Heidi med ømhet og interesse, kan Heidis blikk svare mitt, grusomt entydig: Sex nå, i kveld, etter den dårlige stemningen, etter at du ikke lagde middag enda vi hadde avtalt det? Og du har fått mage. Og håret mitt er fett. Nei, beklager, Vegard. Ikke faen, Vegard. Dårlig stemning, vonde krangler sover vi over, og tiden går. Vi kommer ingen vei, og vi legger oss til å sove, da sovner jeg fort, og neste morgen er alt så mye bedre, og Heidi allerede nede på kjøkkenet og har satt i gang trakteren, og det lukter kaffe. Pappa, hva skjer? roper Mathilde. Kommer du? Kommer, kommer, kommer, sier jeg ned de siste trinnene. Det er dét den ordløse blikkontakten sier når vi ligger sammen: Alt er bra. Det blir ikke bedre enn dette.
Ingenting å angre på
Trude Marstein
