(...)

Min mann

 

God med ord,

bare han finn det rette spor.

Lett å lede

Jepp. That's me. Kunne ikkje gå forbi. Det blei fire. Det kunne blitt førti. Men snart kommer en anna firer - Knausen sin. Skal tru kor i køa han sklir inn.

Kva er ditt vakraste kjærleiksdikt?

... spør Bai i Boklesebloggen.
Det er ikkje mitt, men Knut Ødegård sitt.

Alt dette

Når vi vert gamle, du,
og kråkene kjem for å ta oss
(kra-kra, og så borte
i eit vengeslag mot lufta)
kvar er vår kjærleik då?

Kvar er då denne mannen som seier
noko om ein sprukken kaffitraktar, rust på bilen, hjarte-
sjekk, ei plombe som er ramla ut, telefonrekninga
eller (romantisk) om månen gul
og rognetre som blømer, som bortforklarar alle kvite
løgner, svik, og det han ikkje maktar seia om barnet
vi ikkje fekk og som smeltar
saman med din i kyss.

Eller desse augo som stirer på den grøne dataskjermen dag
ut dag inn og som ser på deg når du kler av deg mot kvelden: Du
sløkkjer blygt og står som silhuett med mogne bryst
og lår mot lyset som siv tynt
inn vindauga frå det koboltblåe Islandshavet.

Eller desse hendene som skriv og skriv, set
snøskuffene på plass og stryk deg
over lemmene til du brinn og vil ha meg
som stangande kraft mot demningar, og eg brest
fossande inn i deg i di bortopererte
livmor her i Reykjavik?

Kvar er alt dette som vi kallar kjærleik
når kråkene kjem?
For dei tek oss ikkje saman. Ein av oss
ligg fyrst der ute på det snøskitne jordet
ved havet (gult fjorårsgras, ròten vårsnø)
når dei svarte kråkene kjem og pikkar i munnen,
i augo, i hendene og kjønnet.

Den av oss som då er att innanfor vindauga, kjære,
som vaknar om morgonane og gjer alt
det vi er fortrulege med. Hentar inn Morgunbladid som sit i
postsprekken. Som opnar kranar
og ser seg i spegelen: Ser den av oss då noko meir
enn sitt eige andlet der? Vil då det andre andletet
lysa gjennom andletet i spegelen, slik forlatne hus
står og lyser ved havet?

Sult og skriving

Når vi forteller en historie om oss selv, kan den bare fortelles i fortid. Den slynger seg bakover fra stedet der vi befinner oss nå. Og vi er ikke lenger aktører i historien, men tilskuere som har valgt å fortelle. Stien bak oss er noen ganger merket med småsteiner, som de Hans strødde etter seg først. Andre ganger er sporte borte, for fuglene kom flyvende ved soloppgang og spiste smulene. Historien flyr over de tomme partiene og fyller dem med hypotaksens "og" eller "og så". Jeg har gjort det på disse sidene, for å holde meg på en sti jeg vet er full av grunne dumper og dype hull. Å skrive er en måte å utforske min egen sult på, og sult er det samme som tomhet.

Frå "Det jeg elsket" av Siri Hustvedt.

Rug

Fekk dette diktet på e-post i dag. Så fint, så fint. Måtte berre dele.

RUG

Hvis jeg var en rugåker ikke en datter og du var en mann
på tur.
Var jeg sådd så tidlig og kommet så langt at østavinden fikk tak så jeg kom i bølger.
Ville du komme i mine bølger da?

Ja plutselig sto du der som jeg drømte i blå klær mørke
barter  og høye slagstøvler ved kanten av meg.
Så fløy du
med buksiden tett over rugsnert så varm at det duftet
nystekt brød.

Jeg åpnet meg nye steder i lange buktende ganger, høyere
bølger. Så måtte du se på klokken der du fløy. Måtte vite
hvor lenge du hadde holdt deg svevende.

Det ble et søkk etter deg i knekkete aks kroppens flaksende
avtrykk i falløyeblikket.

Men jeg har flere mål land og en fantasi som har overlevd et
uendelig antall med eventyr.

Cecilie Løveid

Foto funne her.