Dei kallar det mørketid
AUGUSTMENYEN; TUNFISKTARTAR, KYLLING SATAY OG RIPS- OG JORDBÆRSUPPE
for én uke siden
30.12.10
27.12.10
Litt tid til overs?
Jeg sto foran filmhyllene og lot blikket skli over titlene. Leita ikke etter noe spesielt. Eller gjorde nettopp det. Husker at jeg tok filmen opp, likte rollelista, men det var noe med det coveret som fikk meg til å sette filmen tilbake og gå tomhendt ut. Helga etter var Grey Gardens anbefalt i Magasinet i Dagbladet. I går fikk jeg sett den.
For øvrig har jeg også endelig fått sett Det hvite båndet. Grøssegodt.
28.11.10
24.11.10
23.11.10
28.10.10
1.10.10
24.9.10
Gamle brev om igjen
Jeg leser gamle brev for første gang. Det er ikke mine brev. Jeg har lånt dem.
Biblioteket er en fantastisk ting. Biblioteket i Tromsø er enda mer fantastisk. Også denne gangen var det internett som brakte meg dit. Jeg skylder på bloggene. Blogger er om mulig enda mer fantastisk enn bibliotek.
Det var på en bokblogg jeg fikk tipset om brevene, et utvalg av brevene som dikteren Arild Nyquist og maleren Gunnar Haugland skrev til hverandre gjennom over førti år. Kjære venn, heter boka, som jeg fant i en stille reol på biblioteket, som om den ventet på meg. Fullstendig fraværende på bestselgerlistene, men like fullt en skatt.
”Kjære Gunnar. Jeg fikk lyst til å skrive et brev”, skriver Arild en februardag i 1962. Og han gjør det og han putter arkene i en konvolutt og han væter et frimerke og klistrer det på konvolutten og putter brevet i postkassa og han får svar fra Gunnar og det siste av over tusen brev som går mellom kameratene, skriver dikter Arild dagen før han dør, 20. desember 2004.
De færreste av oss liker å ha noen hengende over skuldra når vi skriver. Men her får vi gjøre akkurat det, følge penna som fyller linjene på arket med ord og ta del i hverdag og fest, medgang og motgang, skrivekunst og malerkunst og vennskap som settes på prøve.
”Det ble mange år vi hadde sammen, Arild. Fine år. Noe strevsomt kunne det bli av og til; det er ikke alltid til å unngå mellom venner som tar hverandre på alvor. Men, ikke sant, den underliggende fellestonen var der bestandig, og vi holdt skuta meget godt flytende. 42 år ble det. Takk for det gode kameratskapet, kjære venn”, skriver Gunnar i bokas etterord.
Sjøl kan jeg ikke huske sist jeg fikk et brev skrevet med kulepenn. Det eneste som smeller ned i den grønne postkassa så det skaper et ekko oppover fjellsida er regninger og reklame for overprisa sofaer med dårlig stopping. Men en gang var det andre tider. En gang bar postmannen seg skakk av resultatet av uforbederlig skrivetrang og ned i postkassas dype mørke smalt små betraktninger fra Mark i Tyskland og René i Sverige og Hjørdis i Lofoten.
Jeg har ei skoeske i boden over garasjen. Det er lenge siden jeg har sett den nå. Men jeg husker hvordan den buler i bredden og lengden og rommer et ungt vennskap mellom to som aldri møttes, to som flittig skreiv ord og tanker ned, to som en dag fant ut at kanskje skulle de sende hverandre det de en gang skrev? Jeg vet det ikke, men jeg liker å tro at også Hjørdis har ei bulende skoeske et sted.
Papirbrevskrivere er en utdøende rase. Internett har skapt en ny. Epostene svinger seg gjennom verdensveven natt og dag, korte og lange, kryptiske og krystallklare, gjennomtenkte og impulsive, kalde og varme, og i fjesbokas verden kastes mer eller mindre nytt lys over medlemmenes liv. For ikke å snakke om tvitrernes ”si det med 140 tegn”.
Sjøl holder jeg en knapp på bloggerne. De myldrer der ute. Det er bare å leite til du finner noen å dele tonen med. Det er nesten som å skrive brev.
Og Kjære venn, du finner den på biblioteket et sted.
5.9.10
15.6.10
Stein, saks, papir
Eg veit ikkje om det er nokon her. Men no er eg her, berre for å melde at eg ikkje er her.
Eg les både her og der, men har fokus ein annan stad for tida.
Det går sikkert plutseleg over.
Vi sjåast før hausten!
16.5.10
13.5.10
Multitasking igjen
9.5.10
Den yngste
Lille søster har diktet fram et landskap av drøm og fantasi.
Et drømmende landskap. Et fantastisk landskap. Eventyrlig og samtidig så virkelig. Presist poetisk står bildene i boka opp fra sidene som speil, og inviterer leseren med inn på rytmiske stier av slektskap der Den yngste vandrer i søskens fotspor. Søsken som har gått foran, og vist vei. Men sporene er ikke alltid like tydelige.
Speilet de holder opp dugger, de forsvinner, de svømmer, de flyr, de blir borte, de kommer tilbake. Men de viser alltid vei. Med stor omsorg. Og klokskap. Trekker og drar i hverandre, uslitelig. Men i dette krattet av tilhørighet og slektskap - trer også spørsmålet frem: Når er jeg meg?
Å lese Den yngste er som å se inn i en skog. Det siver en dis mellom trærne. I disen flyter ordene, nakent trer scener fram, et ansikt - et annet - et spor. Og døden. En fare lurer, på usikker is. Skjør. Stille. Vakker. Som boka.
Det er vannets bevegelighet. Det handler om å vokse til og vokse fra. Å være. Den yngste.
Min bror går ut
i den hvite dagen
med åpne øyne.
Min bror går ut
i den frosne skogen.
Min bror går ut
på den frosne elva
med åpne øyne
og lukket sinn.
1.5.10
Stella når ikkje opp
Stella står attmed mor si. Stella når ikkje opp. Ho kan kjenne kjolekanten mot fingertuppane sine. Ho kan sjå blomstrene i stoffet, store roser, dei er kvite mot det raude. Ho kan høyre oppvaskvatnet som plaskar i kummen, kan sjå moras våte underarmar der skummet boblar mot vinterkvit hud.
Mora skyv Stella vekk med den handa som ikkje held oppvaskbørsten. Gå vekk. Gå og leik, seier ho med zalorøyst og skubbar dottera vekk frå benken. Stella kjenner trutmunnen ho hatar forme seg i ansiktet. Leppene vrenger seg som ein vridd klut. Væta frå handa hennes på kinnet. Skinet i vindauget mora pussa i går. Stellas skitne fingermerkar i den nedste ruta. Umuleg å tyde.
Dette er lenge før mora fer. Men Stella kan ikkje klokka. Og tida går så fort. Eitt minutt, ein ettermiddag, kvilen på sofaen med det ru trekket. Grå farge. Nuppane som klør mot nakne leggar. Moras blåkvite med åreknutar og inngrodd tånagl under strømpene som rekker til rett under kneskålene. Pust av kaffi og sigarettar, gjennom den tynne nasen som peiker opp i lufta, opp i rommet, opp under det høge taket der lydane forsvinn i trekken frå vindauga.
Stella kryp opp i fotenden. Gjer seg lita. Ho har kvite knestrømper. Ho tar dei av. Ho studerer tærne sine. Dei dannar ei halv vifte. Stortåa er diger samanlikna med vesletåa. Stella fører stortåa opp i munnen. Ho smakar salt. Stella kjenner at ho er mjuk i kroppen. Ho kan krumme seg saman til ein ball om ho vil. Stella prøver å gjere seg så lita at ho forsvinn, men gir seg når ho nesten veltar ut av sofaen. For å halde seg på plass bit ho seg fast i den minste tåa. Slik sitt Stella når mora vaknar med eit langt snork.
20.4.10
Ingenting å angre på
(...) Jeg elsker Heidi. Gelenderet i trappen er løst. Men så kan jeg plutselig av forskjellige grunner bli rasende på henne. Og vi klarer ikke snakke sammen når vi er sinte. Vi bare er sinte. Klarer ikke løse konflikter, den minste konflikt. Jeg tenker: Orker deg ikke. Jeg klarer ikke. Klarer ikke se hodet på deg, ikke høre deg, jeg får forakt, det er så vondt, forakte kvinnen jeg skal elske, kvinnen jeg har tre barn med. Så går det over. Igjen. Jeg vet ofte ikke etterpå hvordan det gikk over. Så sitter vi utmattet foran tv-en. For slitne til noen ting. Snakke om det, nei. Legge bak oss. Snur hodet og blikket streifer den andre. Hvis vi kan smile eller begynne å le da. Hvis vi bare kan sige mot hverandre og falle sammen, av og til kan vi det. Skjeve, lute i kroppene. Skuldrene mot hverandre, eller hennes hake på min skulder. Men aller helst le. Kanskje begynne med å kommentere noe på tv-en, ta det derfra. Eller det kan løse seg opp i sex. Men det er lenge siden. Nå er sex motivert, begrunnet, en erklæring om at alt er bra. Konvensjonelt. Gjerne planlagt, avtalt. For å unngå misforståelser og skuffelser. Hvis jeg ser på Heidi med ømhet og interesse, kan Heidis blikk svare mitt, grusomt entydig: Sex nå, i kveld, etter den dårlige stemningen, etter at du ikke lagde middag enda vi hadde avtalt det? Og du har fått mage. Og håret mitt er fett. Nei, beklager, Vegard. Ikke faen, Vegard. Dårlig stemning, vonde krangler sover vi over, og tiden går. Vi kommer ingen vei, og vi legger oss til å sove, da sovner jeg fort, og neste morgen er alt så mye bedre, og Heidi allerede nede på kjøkkenet og har satt i gang trakteren, og det lukter kaffe. Pappa, hva skjer? roper Mathilde. Kommer du? Kommer, kommer, kommer, sier jeg ned de siste trinnene. Det er dét den ordløse blikkontakten sier når vi ligger sammen: Alt er bra. Det blir ikke bedre enn dette.
Ingenting å angre på
Trude Marstein
19.4.10
Monoklar
ut av skuggen
kjem dei første menneska
på jorda, kjem mot meg og myser
med tunge monoklar, ber om å bli bore over
på ein blank veng byr eg fram
mine rammelause bilde:
stålgrått lys over ein nedsnødd skarv
eit berg blottar låret mot himmelens minste munn
ei fiskeskøyte samlar havet i tunge fletter når ho fer
6.4.10
På vent
Av og til må ein berre sette livet litt på vent.
Alt ein tenkte var viktig, er ikkje det.
Skriving, til eksempel. Det store skriveprosjektet.
Det ein skulle ta seg tid til å gå laus på. Snart.
Det får ligge der, i doc-format, i mappa på laptopen merka med namnet det ber.
No heiter det "På vent".
Med kjærleg helsing ho som ventar.
15.3.10
13.3.10
Ekstremt klar, ekstremt optimist!
Med tippetips, selvfølgelig!
1.Viking
2.Tromsø
3.Molde
4.Rosenborg
5.Vålerenga
6.Stabæk
7.Odd
8.Hønefoss
9.Brann
10.Lillestrøm
11.Aalesund
12.Kongsvinger
13.Start
14.Sandefjord
15.Haugesund
16.Strømsgodset
8.3.10
Ei perfekt vagina
Den finaste fitta i Nordland er mi, skreiv Sissel Solbjørg Bjugn.
Det er dessverre ikkje alle som tenker slik.
"Den perfekte vagina"
Sterk og klok dokumentar.
Gratulerer med kvinnedagen!
22.2.10
Lett å lede
Jepp. That's me. Kunne ikkje gå forbi. Det blei fire. Det kunne blitt førti. Men snart kommer en anna firer - Knausen sin. Skal tru kor i køa han sklir inn.
14.2.10
Kva er ditt vakraste kjærleiksdikt?
... spør Bai i Boklesebloggen.
Det er ikkje mitt, men Knut Ødegård sitt.
Alt dette
Når vi vert gamle, du,
og kråkene kjem for å ta oss
(kra-kra, og så borte
i eit vengeslag mot lufta)
kvar er vår kjærleik då?
Kvar er då denne mannen som seier
noko om ein sprukken kaffitraktar, rust på bilen, hjarte-
sjekk, ei plombe som er ramla ut, telefonrekninga
eller (romantisk) om månen gul
og rognetre som blømer, som bortforklarar alle kvite
løgner, svik, og det han ikkje maktar seia om barnet
vi ikkje fekk og som smeltar
saman med din i kyss.
Eller desse augo som stirer på den grøne dataskjermen dag
ut dag inn og som ser på deg når du kler av deg mot kvelden: Du
sløkkjer blygt og står som silhuett med mogne bryst
og lår mot lyset som siv tynt
inn vindauga frå det koboltblåe Islandshavet.
Eller desse hendene som skriv og skriv, set
snøskuffene på plass og stryk deg
over lemmene til du brinn og vil ha meg
som stangande kraft mot demningar, og eg brest
fossande inn i deg i di bortopererte
livmor her i Reykjavik?
Kvar er alt dette som vi kallar kjærleik
når kråkene kjem?
For dei tek oss ikkje saman. Ein av oss
ligg fyrst der ute på det snøskitne jordet
ved havet (gult fjorårsgras, ròten vårsnø)
når dei svarte kråkene kjem og pikkar i munnen,
i augo, i hendene og kjønnet.
Den av oss som då er att innanfor vindauga, kjære,
som vaknar om morgonane og gjer alt
det vi er fortrulege med. Hentar inn Morgunbladid som sit i
postsprekken. Som opnar kranar
og ser seg i spegelen: Ser den av oss då noko meir
enn sitt eige andlet der? Vil då det andre andletet
lysa gjennom andletet i spegelen, slik forlatne hus
står og lyser ved havet?
11.2.10
Sult og skriving
Når vi forteller en historie om oss selv, kan den bare fortelles i fortid. Den slynger seg bakover fra stedet der vi befinner oss nå. Og vi er ikke lenger aktører i historien, men tilskuere som har valgt å fortelle. Stien bak oss er noen ganger merket med småsteiner, som de Hans strødde etter seg først. Andre ganger er sporte borte, for fuglene kom flyvende ved soloppgang og spiste smulene. Historien flyr over de tomme partiene og fyller dem med hypotaksens "og" eller "og så". Jeg har gjort det på disse sidene, for å holde meg på en sti jeg vet er full av grunne dumper og dype hull. Å skrive er en måte å utforske min egen sult på, og sult er det samme som tomhet.
Frå "Det jeg elsket" av Siri Hustvedt.
1.2.10
Rug
Fekk dette diktet på e-post i dag. Så fint, så fint. Måtte berre dele.
RUG
Hvis jeg var en rugåker ikke en datter og du var en mann
på tur.
Var jeg sådd så tidlig og kommet så langt at østavinden fikk tak så jeg kom i bølger.
Ville du komme i mine bølger da?
på tur.
Var jeg sådd så tidlig og kommet så langt at østavinden fikk tak så jeg kom i bølger.
Ville du komme i mine bølger da?
Ja plutselig sto du der som jeg drømte i blå klær mørke
barter og høye slagstøvler ved kanten av meg.
Så fløy du
med buksiden tett over rugsnert så varm at det duftet
nystekt brød.
barter og høye slagstøvler ved kanten av meg.
Så fløy du
med buksiden tett over rugsnert så varm at det duftet
nystekt brød.
Jeg åpnet meg nye steder i lange buktende ganger, høyere
bølger. Så måtte du se på klokken der du fløy. Måtte vite
hvor lenge du hadde holdt deg svevende.
bølger. Så måtte du se på klokken der du fløy. Måtte vite
hvor lenge du hadde holdt deg svevende.
Det ble et søkk etter deg i knekkete aks kroppens flaksende
avtrykk i falløyeblikket.
avtrykk i falløyeblikket.
Men jeg har flere mål land og en fantasi som har overlevd et
uendelig antall med eventyr.
uendelig antall med eventyr.
Cecilie Løveid
Foto funne her.
31.1.10
Å ta seg bok over hodet
Det har jeg gjort.
Denne biografien er påbegynt.
Men så burde jeg kanskje lese denne først?
Og denne har jeg begynt på. Men så ramlet jeg litt av fordi det kom en festival.
Og så kom jeg over posen fra biblioteket der også denne lå, og nå er jeg solid på etterskudd med lånetida...
... og snart kommer denne: 
Gi meg lesestyrke!
25.1.10
Pokal
Min aller første bloggpris. Tenk, det!
Frå finfine Knirk. Som bloggar så godt i wordpress. Og gjer meg litt avundsjuk. Men det går fort over.
Kriteriene som følger med å få denne prisen er:
- Kopier awarden til bloggen din.
- Link til den personen som ga deg awarden.
- Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
- Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
- Link til deres blogger.
- Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.
Interessant?! Eh.
♥ eg er hagedame og har hageblogg
♥ eg drøymte som lita om å vere syngedame
♥ eg hatar å gå på ski
♥ eg elskar sport på tv
♥ eg lærte å strikke på barneskolen. eg lærte meg å hekle i fjor
♥ eg fekk sjokk då eg forstod at fleire enn fem visste om denne bloggen
♥ eg har hatt draumelaget mitt på trykk i Dagbladet
♥ eg har bestemt meg for å sleppe laus mi språklege forvirring i bloggen i 2010, så sjå opp for tromsødialekt, bokmål og nynorsk.
Her er eit par fotobloggar eg liker godt! Foto inspirerer meg til å skrive.
20.1.10
Sorry. Seat taken.
Eg fekk aldri med meg Drive In under open himmel i USA. Men eg fekk med meg Taco Bell og take away. No går det i lite mat og mykje film. Det vil seie, så mykje film som ein rekk når det er så mykje anna som skal gjerast på ein jubilerande filmfestival. Men eg er glad for alt eg får sjå.
Sjåast!
17.1.10
10.1.10
2.1.10
Last
Så hadde eg ikkje gløymt det likevel. Juninatta som stod tent som ei tidlaus Lucia-stjerne og lyste opp heile landingsplassen, innkomsthallen, heile byen, havet og fjella, ein heil landsdel kasta ho lyset sitt over fordi du var venta. Di første reise, din første retur og eg attmed det uendelege glaset med fingermerkar etter alle som hadde venta før meg, alle dei som hadde stått der eg stod no, det var groper i linoleumsgolvet etter dei, digre hol var det og mine føter forsvann så djupt i spora deira at eg måtte strekke hals for å sjå blinkinga på himmelen, som ein puls frå maskinar som held folk kunstig i live, rytmisk, monotont, igjen og igjen desse blinka mot himmelens eige nattlege lys før den store kroppen drønna mot tørr asfalt og ein himmelsk hærskare kom ut, rista av seg søvn og matsmular og skrukkene i skjørt og skjorter, glatta seg ut i ei krokete rekke av menneske i sommarklede som smalna og smalna til det berre stod ein prikk igjen. Du.
No høyrer eg lyden på ny. Ei rumling går over byen. Det same lyset blinkar i mørket, taktfast som frå ein paukist. Tungt sveiper flykroppen over hustaket. Eg stirer gjennom stueglaset, følgjer rørsla med augene og veit at sete tolv er lasta med sorg.
Godt nytt år!
Og takk for det gamle til alle som har vore innom her i året som gjekk!
Eg ser fram til eit nytt lese/skrive/blogge/fotoår!
Her er bøkene eg las i fjor:
Knausgård er og blir min mann på denne lista.
Langeland, Riley, Øybø: Amerikanske tilstander
Beate B. Valdez: Ennå er jeg her
Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv
Gunnar Haugland: Kjære venn - brev mellom dikteren Arild Nyquist og maleren Gunnar Haugland : 1962-2004
Per Olov Engquist: Et annet liv
Elizabeth Noble: Til mine døtre
Per Olov Engquist: Styrtet engel
Jørgen Gunnerud: Djevelen er en løgner
Bjørn Westlie: Fars krig
Bjørn Olav Jahr: Rus og rolex
Pelle Sandstrak: Mr Tourette og jeg
Easterine Iralu: Nagalands døtre
Anna Bache-Wiig: Lasses hus
Kjersti Kollbotn: Eg er mamma. Eg skal vere god
Anita Arildsdatter Pedersen: Snør det utenfor vinduet ditt også?
Tordis Ørjasæter: Dagen og dagene
Eva Lind Karlsen: Kjærlighetens flyktninger
Linn Kathrine Skaret-Johnsen: Takk, det går bra
Ingmar Bergman/Maria von Rosen: Tre dagbøker
Ulla Isaksson: Boken om E
Gunnhild Corwin: Idas dans
Sigrun Slapgard: Sigrid Undset - dikterdronningen
Selma Lønning Aarø: En rekke avbrutte forsøk
Rohinton Mistry: Balansekunst
Marit Tusvik: Sigrid Finne
Selma Lønning Aarø: Venstre hånd over høyre skulder
Vigdis Hjort: Hjulskift
Anne B. Ragde: Nattønsket
Espen Olafsen/Per Arne Dahl: Hva skal vi med stjerner nå?
Karl Ove Knausgård: Min Kamp 1
Margaret Skjelbred: Mors bok
Live Landmark: Vekk meg når det er over
Lise Genova: Alltid Alice
Karl Ove Knausgård: Min Kamp 2
Kristopher Schau: På vegne av venner
Karl Ove Knausgård: Min kamp 3
Herbjørg Wassmo: Hundre år
Abonner på:
Innlegg (Atom)
