Jeg sto foran filmhyllene og lot blikket skli over titlene. Leita ikke etter noe spesielt. Eller gjorde nettopp det. Husker at jeg tok filmen opp, likte rollelista, men det var noe med det coveret som fikk meg til å sette filmen tilbake og gå tomhendt ut. Helga etter var Grey Gardens anbefalt i Magasinet i Dagbladet. I går fikk jeg sett den.
I går fekk eg endeleg sett Revolutionary Road. Mannen hadde han med heim. Eg blei så glad. Det er ein av filmane eg hadde på må sjå-lista mi, men eg hadde nesten gløymd han av. Det er så mange filmar, og tida går så fort. Men i går kveld fekk eg altså sjå han. Eg seier berre: Åh!
Regi, manus, skodespelarar, historia! Basert på Richard Yates’ roman med Kate Winslet og Leonardo DiCaprio i hovudrollene. Kvernande, intenst spel og umuleg å føreseie kva som skal skje mellom ho og han som prøver å leve eit liv i lag med ulike draumar. Etterpå måtte eg google Sam Mendes og blei litt flau over at eg ikkje hugsa at han er regissøren bak American Beauty.
Gode filmar gir meg lyst til å skrive.
Eg skriv ikkje for tida. Eg går og samlar på ord i mi eiga gate.
Eg hentar fram gamle heltar, opnar ei pils, har ei pizza i tankane og trur på heimesiger, både på fotballbanen og i Moskva.
Inger Hagerup fortel om debuten i dette intervjuet med Olav Vesaas.
Og her fortel ho om korfor ho begynte å skrive dikt for barn.
Fleire stemmer frå litteraturen har NRK her.
Inger - ho som var så viktig for meg då eg begynte å skrive dikt. Og i En liten vise, snakka ho for meg.
Så er min hånd igjen blitt tom.
Den holdt bestandig nesten om
de ting jeg ville verne.
Jeg våget aldri gripe til.
Når er det vel en sikkert vil
det som en vil så gjerne?
Igjen, igjen et nederlag.
Se, våren er så grønn i dag,
og så skal jeg gå fra deg?
Men jeg vil huske fra jeg gikk
det mørke blaffet i ditt blikk
og det du ikke sa meg.
Igjen en vår med blomst og trær
kastanjens tyste stjernehær
og bøkens røde flamme,
og hjertet mitt som slår og slår,
fordi det ikke helt forstår -
nei, det kan bli det samme.
Mitt dumme hjerte tøver sånn.
Se her - du får min tomme hånd.
Så altfor, altfor lite.
Men hvem som kom, og hvem som gikk,
og hvem som tok og hvem som fikk,
det får vi aldri vite.
I siste nummer av Dag og Tid har vekeavisa "utfordra kvinnelege forfattarar til å setja opp lister med fem kvinnelege kollegaer, norske nolevande forfattarar, og kort grunngje kvifor desse forfattarane fortener fleire lesarar".
Svara finn du HER.
Ser eg litt til venstre på skjermen, har aktuelle Bildøen plass på nattbordet, men elles er det flest mannfolk på leselista mi. Litt tilfeldig, men ikkje heilt, kanskje.
Så eg spør: Kven er dine fem kvinnelege favorittforfattarar? Og kva for ei bok må eg berre lese?
Eg las Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv, og kjeda meg.
Eg som elska Ut og stjele hester, klarte ikkje å kjenne meg heime i den nye boka. Ho flagra for mykje i tid og stad, eg fann ingen å identifisere meg med, og dei eg fann interesserte meg ikkje. Eg lengta etter noko eg ikkje fann, rett og slett.
Så kom Et annet liv. PO Enquist si skildring av sitt liv. Men så mykje meir enn ein sjølvbiografi.
Vakker prosa, rett nok litt snirklete setningar som kan ha si forklaring i oversettinga, men som gjer at eg stoppar opp, smakar på orda som syg meg fast like mykje som livet syg meg fast, hudlaust, til å flire av og lese høgt frå og kjenne seg trist av.
Og ikkje minst; spenninga i å få følgje ein forfattar som skriv om å skrive, og som har opplevd så mykje, som har så mykje å skrive om.
Det triste er alltid å skulle begynne på ei ny bok etter ei sånn leseoppleving. Eg vegrar meg. Trøysta er alle bøkene han har skrive. Og som eg no skal gå på biblioteket og leite etter.
Styrtet engel. Eg trur eg startar der.
Foto: Mattias Ahlm/SR
Ein gong i verda, i ein tidleg ungdom, var han min mann.
Ein sånn fin mann.
I 9 1/2 Weeks.
I Barfly.
No er han her igjen. Mickey Rourke.
Eg gler meg til The Wrestler,
sjølv om min mann
ikkje lenger er ein så veldig fin mann,
men spele kan han.
USTANDT DIKT
det er visst no' gær'nt med diktet mitt
nei men jøss
hele rompa har revna på det jo
pokker også at det ikke kan si ifra i tide
og mora mi som er gått til by'n
får vel forsøke å fikse det sjæl da
det sku' være ei nål her no' sted
au
helvete også
faen sku' lappe på gamle dikt
jeg slenger det i ommen jeg
så kjøper jeg meg et nytt til freda'n
når jeg får lønning
sånn ja
DIKTET
Diktet dunker
i blodet
som et løfte.
Det speider ut
gjennom sprinkler.
Det skjelver
når det kommer
BARE SLIT
Han forteller oss
at han og kona gjør det
sju kvelder i uka,
men at det alltid er
bare slit.
JEG VIL DRIKKE AV DEG
Jeg vil drikke av deg
sier du
Jeg har jo ingen bryster
sier jeg
Så leker vi båt
Kongens mast er nitten meter
og dronningen ligger i midten
HØST PÅ ALDERSHEIMEN
Rognebærpikene kommer!
Et rødt vær i blodet!
Fram med de gamle øyne!
Cymbaler i luften!
Bandasjer på havet!
Halvor Roll (1929-2008),
Samlede dikt 1999
TV-antenna utanfor vindauget
liknar ryggbeinet på ein fisk.
Skrivebordslampa
følgjer menneskeskjelettet sitt prinsipp
utvidar rekkevidda
ved hjelp av ein knokkel
Du registrerer at du har fått
kaviar på genserermet og at katten
hoppar oppi fanget ditt
og slikkar det bort
Oldemor overvakar deg
frå ei oval ramme på veggen
konstaterer
at mørketida går i arv
Irene Larsen,
Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten
