Det er søndag gjennom vinduet, lyset
sover ennå mellom blomstene.
En kvinne stryker seg over hoften, hun er
søvnig -
Hun er varm og vil elske
med ham denne disige dagen dyppet i sølv.
Han drømmer om en gammel verden, tung
av rust og gull, av språk
i en vill og blomstrende munn
gjennom våkent, strømmende vann.
Radioen spiller et langsomt stykke musikk.
Det sies at kjærligheten har skuldre av snø
og at i kroppen slår en kolv av is
timene fast, stadig svakere, med en dump lyd.
Men denne dagen er mild, mørket
gjemmer seg i skyggene.
Hun gjesper, napper i ham, hun er
halvt våken -
Han stryker over kroppen hennes
som fødte de blodige ungene for så lenge siden.
Hun drømmer om små munner, de
åpner seg, et fuktig kyss
mot ryggen hans. Radioen
snakker om jorden med vannets stemme.
Terje Johanssen
Frontavsnitt
