Gamle brev om igjen
Jeg leser gamle brev for første gang. Det er ikke mine brev. Jeg har lånt dem.
Biblioteket er en fantastisk ting. Biblioteket i Tromsø er enda mer fantastisk. Også denne gangen var det internett som brakte meg dit. Jeg skylder på bloggene. Blogger er om mulig enda mer fantastisk enn bibliotek.
Det var på en bokblogg jeg fikk tipset om brevene, et utvalg av brevene som dikteren Arild Nyquist og maleren Gunnar Haugland skrev til hverandre gjennom over førti år. Kjære venn, heter boka, som jeg fant i en stille reol på biblioteket, som om den ventet på meg. Fullstendig fraværende på bestselgerlistene, men like fullt en skatt.
”Kjære Gunnar. Jeg fikk lyst til å skrive et brev”, skriver Arild en februardag i 1962. Og han gjør det og han putter arkene i en konvolutt og han væter et frimerke og klistrer det på konvolutten og putter brevet i postkassa og han får svar fra Gunnar og det siste av over tusen brev som går mellom kameratene, skriver dikter Arild dagen før han dør, 20. desember 2004.
De færreste av oss liker å ha noen hengende over skuldra når vi skriver. Men her får vi gjøre akkurat det, følge penna som fyller linjene på arket med ord og ta del i hverdag og fest, medgang og motgang, skrivekunst og malerkunst og vennskap som settes på prøve.
”Det ble mange år vi hadde sammen, Arild. Fine år. Noe strevsomt kunne det bli av og til; det er ikke alltid til å unngå mellom venner som tar hverandre på alvor. Men, ikke sant, den underliggende fellestonen var der bestandig, og vi holdt skuta meget godt flytende. 42 år ble det. Takk for det gode kameratskapet, kjære venn”, skriver Gunnar i bokas etterord.
Sjøl kan jeg ikke huske sist jeg fikk et brev skrevet med kulepenn. Det eneste som smeller ned i den grønne postkassa så det skaper et ekko oppover fjellsida er regninger og reklame for overprisa sofaer med dårlig stopping. Men en gang var det andre tider. En gang bar postmannen seg skakk av resultatet av uforbederlig skrivetrang og ned i postkassas dype mørke smalt små betraktninger fra Mark i Tyskland og René i Sverige og Hjørdis i Lofoten.
Jeg har ei skoeske i boden over garasjen. Det er lenge siden jeg har sett den nå. Men jeg husker hvordan den buler i bredden og lengden og rommer et ungt vennskap mellom to som aldri møttes, to som flittig skreiv ord og tanker ned, to som en dag fant ut at kanskje skulle de sende hverandre det de en gang skrev? Jeg vet det ikke, men jeg liker å tro at også Hjørdis har ei bulende skoeske et sted.
Papirbrevskrivere er en utdøende rase. Internett har skapt en ny. Epostene svinger seg gjennom verdensveven natt og dag, korte og lange, kryptiske og krystallklare, gjennomtenkte og impulsive, kalde og varme, og i fjesbokas verden kastes mer eller mindre nytt lys over medlemmenes liv. For ikke å snakke om tvitrernes ”si det med 140 tegn”.
Sjøl holder jeg en knapp på bloggerne. De myldrer der ute. Det er bare å leite til du finner noen å dele tonen med. Det er nesten som å skrive brev.
Og Kjære venn, du finner den på biblioteket et sted.
