Desemberdikt 12

Mori er mitt
menneske. Det vil jeg
tenke. Jeg vet hvordan

hun lukter
når hun våkner. Når hun sitter
foran peisen blir ansiktet hennes
gyllent og oppglødd. Det skinner
og synes foran kroppen hennes
som er kledd i grått.

Når hun står bak meg
og grer håret mitt
mumler hun; drømmene
er i de unges nakker. Jeg hvisker
tilbake; drømmene er
i de gamles bein.

Forsiktig,
forsiktig går jeg
med noe bløtt og bevegelig
i hendene,
armene utstrakt
av solskinn.

Jeg er Anneli. Jeg vasker huset
og gjør himmelen
blå.


Synne Lea