Lovise dansar

Lovise står midt på det sjakkbrettruta kjøkengolvet og løftar armane mot lyset. På beina har ho Sigrid sine tøflar, dei ho aldri hadde hjarte til å kaste. Lovise minnest at ein gong kunne ho alle stega. Hit eitt trinn, og dit eitt trinn. No vil ikkje føtene lystre. Ho prøver å følgje melodien dei spelar på radioen, det er ein kjent stemme som syng, og ein gong kunne ho også teksten, ho er ganske sikker på det, men no fell ho berre inn med svak røyst kvar gong ei strofe nærmar seg slutten.

Tøflane subbar mot golvet, dei trøtte føtene og Lovise som svingar armane, prøver å sprike lett med fingrane som ballettdansarane gjer det på tv, på laurdagskveldane når det ikkje er noko anna å sjå på, blafrande er dei, som fuglevenger, men det er skjelvinga ho kjenner der ho svaiar mellom benken og komfyren. Skjelvinga liknar dirringa attmed husveggen på sommaren, på brennheite dagar, ei hildring over svart mold, og strålar av liv.

Lovise stør seg mot kjøkenbordet, kjenner hjartet hamre, blodet pulserar uti fingertuppane. No takkar vi for i dag, seier programleiaren, og introduserar siste dans. Då kjem Henrik med nypussa sko og byr henne opp.